Helt sør i landet ligger det en halvøy som strekker seg langflat fra heiene i nord, ofte under et fortryllendde lys, utover mot det åpne havet. Jeg står der helt stille og ser ut mot det som så mange ganger gjennom livet har føltes som verdens ende. Noe med den enden stilner det bråkete hodet mitt. Lyset slutter aldri å fasinere meg og oppleves stadig like magisk. Jeg føler meg mer som meg selv her.

Jeg lener meg mot vinden. Lydene av det mektigste av alt, kombinert med mangelen på lyder jeg vanligvis er omringet av, demper trykket i brystet. og jeg blir rolig av å føle meg liten på dette store, bitte lille stedet.