Håpløs håpefull

Det er mørkt i rommet. Jeg er svimmel og kvalm, tom, men samtidig så innmari full. Sint, lei meg, forbanna. Jeg er alt på en gang.

Det er akkurat en måned til dagen som for oss alle fem alltid har betydd så mye. Jeg aner ikke hvorfor jeg elsker akkurat den dagen, det er nesten ubegripelig. Kanskje jeg alltid var flink nok til å fokusere på det som var fint med den. Jeg stod alltid opp før de andre, gikk ned den hvite, myke trappen på bare ben. Huset var mørkt og stille. Jeg slo på juletrelysene og TV-en.

De to lyste opp den tomme, fredelige stua i skjønn harmoni.

Det var stille før stormen.

Rammene akkurat den dagen var forutsigbare, mens alt det andre var usikkert.

Det som nesten alltid skjer før jul, og flere ganger utenom jula har skjedd.

Jeg har høy puls og er varm i kinnene, hele kroppen.

Jeg var tidlig ferdig på jobb, men det hadde allerede blitt mørkt. Jeg gikk i gatene og så julelysene glitre. Jeg dro innom bokhandelen og kjøpte julegaver og bursdagsgave til han. Jeg gledet meg, til jul, til i morgen. Til å se han som betyr aller mest stå på scenen og synge. Skinne. Jeg smilte til folk på gata og følte meg bra. Jeg var kommet i julestemning og fantaserte om å våkne opp til et musestille hus, gå ned den myke trappa og tenne juletrelysene.

Jeg kom hjem, gledet meg til å pakke inn bursdagsgaven og skrive et fint brev som han skulle lese når han våknet på bursdagen sin. Men jeg ringte til henne, selv om jeg lurte litt på om jeg skulle gjøre det, i tilfelle noe kom opp, som kunne ødelegge den fine kvelden jeg hadde i vente. Jeg ringte henne. Jeg ringte med facetime. Som jeg egentlig hater, fordi jeg har angst for at noen ser på meg, se på meg selv. Men jeg ringte med facetime, for barnas del, fordi jeg savner dem. Fordi de har blitt større siden sist. Fordi jeg føler at de blir skuffa over meg når jeg bare ringer vanlig. Det er forventet at man facetimer til barn. De tok den ikke, og jeg var litt lettet.

Men noen minutter etter ringte hun, med vanlig anrop, jeg tok den selvfølgelig. De var på vei ut døra, på kor. Hun var stressa, og ungene hylte i bakgrunnen. De er blitt gamle nok til å krangle nå. Vi snakket ikke lenge, men hun rakk å spørre.

-       Har du snakket med Mamma?

-       Nei! Hva? Nei, hvordan det? Hva er det nå?

-       (Ler usikkert) nei, det er han da. Jeg ringer deg etterpå

Stillhet.

Jeg ble varmere. Fikk litt høyere puls. Satt og kikket ut i luften.

Vurderte og bestemte meg til slutt for å ringe henne.

-       Hei golle.

Det var ikke den samme stemmen som i forrige uke, som svarte i andre enden. Det var den andre stemmen, den jeg ikke hadde hørt på en stund. Den stemmen hun ofte fikk i forkant av jula. Den hun hadde i fjor på denne tiden. Den var tørr og hadde et slags hulrom.

-       Hei, hva gjør du?

-       Nei, ingenting, sitter og slapper av bare.

-       Ja! Deilig da.

Jeg ville at hun skulle si noe, og det gjorde hun uten at jeg trengte å spørre denne gangen.

-       Nei, ja.. Nei vi har hatt noen tøffe dager, det har vært veldig vanskelig.

-       Jaha, hva skjer?

Stemmen var svak.

Det var den under hele samtalen. Jeg prøvde hardt å fikse den, få den til å tenke annerledes. Få den til å forstå, forstå at det var det riktige valget. Prøvde og få frem at et annet valg ville føre til at hun valgte bort oss. At hun måtte være sterk og tenke på seg selv.  Jeg prøvde å fylle tomrommet. Jeg var psykolog, og hun var pasient. Det handlet om henne, og om han hele tiden. Hun var fortsatt svak, da vi la på.

Jeg ble igjen sittende og stirre tomt ut i rommet, og kjenne på klumpen i brystet.

Men det har jo ikke skjedd noe enda.

                                   Men det kan jo det, men det har jo ikke skjedd noe

enda.

Men det vil nok mest sannsynlig bli som alle de andre gangene.

                                           Det virket så ekte denne gangen.

 Det blir nok fint dette året,